Kvik kan bli Østfolds beste breddeklubb - men det koster

Pappatrener og fotball-pappa, Ketil André Aardahl reflekterer over breddefotball

En personlig refleksjon om hvordan vi kan lykkes med den retningen Kvik allerede har valgt – og
hvorfor de viktigste seirene sjelden står i målprotokollen.

Jeg var han som scoret.

Det ferdigdekkede bordet sto ofte klart. Et perfekt innlegg, en keeper på feil fot og en heading tilbake dit ballen kom fra. Jubelen var min. Navnet mitt sto gjerne på scoringslista. Som ung
trodde jeg det var det viktigste.

Så kom en opplevelse jeg aldri har glemt.

Det må ha vært Fredriksten Cup i 1995 eller 1996. Vi som representerte Berg ILs 1984-kull hadde tatt oss hele veien til finalen mot Grorud på Halden Stadion. Bare finalene ble spilt der. Felles innmarsj. Speaker som presenterte lagene. For en fotballfrelst gutt var det enormt.

Finalen ble akkurat så jevn som en finale skal være.

Vi vant 1–0.
Jeg scoret.

Dagen etter syklet jeg i rekordfart til postkassa for å hente Halden Arbeiderblad. Et stort lagbilde prydet forsiden, og inne i avisen var kampen beskrevet nesten minutt for minutt. Nerven. De store sjansene. Fantomkampen til Michael Gunneng i mål. Løpene og driblingene til Jens Christian Unneberg.

Alt var der.
Bortsett fra én ting.
Målscoreren.
Matchvinneren.
Navnet mitt sto ikke der.
Der og da føltes det grådig urettferdig. Hvor var min hyllest?
I dag tenker jeg annerledes.
Kanskje var det en glipp.
Eller kanskje var det den viktigste fotball-leksjonen jeg noen gang fikk.
For jeg hadde jo egentlig ikke gjort den største bragden. Jeg hadde bare vært sist på ballen.
Målet var mitt. Men angrepet var vårt.
Det tok meg mange år å forstå hvor mye som skjer før et mål blir et mål.

Kanskje begynte angrepet med en fantomredning fra Michael Gunneng. Kanskje fortsatte det med roen til Roy Kenneth Skaug, som valgte den kloke løsningen da andre ville klarert i panikk. Så fant ballen Jens Christian Unneberg. Innlegget kom, og jeg gjorde det jeg hadde terpet på.

Resten havnet i statistikken.

Det var kanskje da jeg, uten å forstå det selv, lærte at fotball sjelden handler om den siste berøringen.

Vi måler fart. Vi teller mål. Vi diskuterer fysikk og teknikk.
Men kanskje er hjernen det viktigste verktøyet en fotballspiller har.
Jeg tror faktisk det samme gjelder en fotballklubb.
Jeg er 42 år. Jeg har spilt fotball siden jeg var fem. Jeg har vært spilleren som jublet, lagkameraten som tapte, motspilleren som lærte, og de siste ti årene trener. Jeg er også fotballfar.

Jeg er relativt fersk i Kvik. Brorparten av trenerlivet mitt har vært i Berg IL. Kanskje er det en fordel. Jeg kommer ikke med fasiten, men noen ganger ser man ting tydeligere når man kommer utenfra enn når man har stått midt i det lenge.

Jeg skriver dette fordi jeg tror Kvik har alle forutsetninger for å bli Østfolds beste breddeklubb.

Det betyr ikke at klubben mangler retning. Tvert imot. Jeg mener sportsplanen og det sportslige planverket peker i riktig retning og beskriver de verdiene en breddeklubb bør bygge på. Utfordringen er ikke å skrive en god sportsplan.

Utfordringen er å leve etter den – hver eneste dag, på hvert eneste lag og i møte med hvert
eneste barn.
Det er der kulturen skapes.
Og det er derfor det koster.
Ikke først og fremst penger.

Det koster å bygge en kultur der utvikling betyr mer enn kortsiktige resultater. Det koster å stille
krav til oss voksne, å se alle og å investere i de barna som trenger litt lengre tid enn andre.
Barn kommer til å feile. Det er en del av læringen. Derfor trenger de flere muligheter enn
vurderinger.
Talent er ikke noe vi finner. Det er noe vi utvikler.
Den største feilen er når vi voksne slutter å tro på et barn før barnet slutter å tro på seg selv.
La oss samtidig være brutalt ærlige.
Alle trenere ønsker å vinne.
Det gjør jeg også.

Står kampen og vipper med tre minutter igjen, er det helt naturlig å gjøre det man mener gir laget størst mulighet til å vinne. For den seieren betyr noe – for spilleren med isposen på ankelen, for han som scoret sitt første mål, for keeperen, foreldrene og bilturen hjem. Men det er forskjell på å forsøke å avgjøre en kamp de siste minuttene og å bygge hele kampen rundt resultatet fra første spark på ballen. Det første handler om å konkurrere. Det andre kan fort handle om å velge bort utvikling.

Jeg tar heller et knepent tap der vi blir bedre som lag, enn en seier der vi ikke har lært noe nytt.
For på sikt er det utvikling som skaper seire – ikke omvendt.
Hvis noen spør hvilken fotball jeg ønsker at lagene mine skal spille, blir de kanskje skuffet.
For svaret er verken avansert eller revolusjonerende.
Det er faktisk ganske kjedelig.
Hvis alle på laget, hver eneste gang, spiller ballen til den som er i den beste posisjonen, ender vi
opp med at den best plasserte får avslutte angrepet – hver eneste gang.

Da blir løpet uten ball viktig.
Da blir den målgivende pasningen viktig.
Et lag blir ikke sterkt når alle ønsker å score. Et lag blir sterkt når alle ønsker at den best plasserte skal score.
Det handler ikke om å gi fra seg ballen.
Det handler om å stole på at laget gir den tilbake når det er din tur.

Jeg ønsker en klubb hvor en målgivende pasning blir applaudert like høyt som scoringen. Hvor en blokkering blir møtt med like høye jubelrop som et skudd i krysset. Hvor keeperen som redder laget får like mye anerkjennelse som spissen som scorer. Hvor et angrep på en lagkamerat oppleves som et angrep på laget.

Den følelsen skaper trygghet, mot og karakter.
Alt dette virker kanskje som en selvfølge. Jeg håper det. Min erfaring er at det ikke alltid er det.

Derfor mener jeg at én ting må ligge i bunnen av alt vi gjør:
Innsats må verdsettes. Ikke av og til. Hver eneste dag.
En klubb som sier «Flest mulig – lengst mulig – best mulig» må tørre å leve etter det også når det koster. En sportsplan er ikke et dokument vi viser fram på foreldremøter.
Den er et løfte.
Og et løfte er først verdt noe når det holdes – også når det er vanskelig.
Vi skal bygge en kultur der den enkeltes største øyeblikk oppleves som hele lagets største øyeblikk.

Kanskje er det sånn vi bygger barn som tør å bli voksne.
Det er lett å kreve kultur av andre.
Det vanskelige er å være kulturen selv.
Jeg håper disse tankene kan bidra til at vi lykkes enda bedre med den retningen klubben
allerede har valgt.

Om noen år håper jeg ikke vi husker en 7–6-seier mot Borgen Brun i elleveårsklassen.
Jeg håper vi husker at flere barn ble værende.
At flere følte seg sett.
At flere fikk tid til å utvikle seg.
Og at vi bygde en kultur der laget alltid var viktigere enn den som sto igjen med målet.
For til syvende og sist handler dette ikke om hvem som scoret.

Det handler om hvem som ble værende.
Målet var kanskje mitt. Men framtiden er vår.

Ketil André Aardahl